Innland Magasin | NORGES GRØNNE MOTOR | 05. Fruktbarhetsprofessoren
871
page-template-default,page,page-id-871,ajax_updown_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode-theme-ver-14.4,qode-theme-bridge,wpb-js-composer js-comp-ver-5.4.7,vc_responsive

Fruktbarhets-professoren

– Reproduksjon er fundamentet i all matproduksjon, sier professor Elisabeth Kommisrud ved Institutt for bioteknologi ved Høgskolen i Innlandet. Hun har gjort det til sin livsoppgave å bidra til økt fruktbarhet hos ku, svin og laks.

Det handler om dyresæd – og om hvordan den kan behandles og lagres for best å kunne brukes i avlsarbeid over hele verden. I tillegg arbeider Kommisrud med in vitro-fertilisering av husdyr, eller prøverørsbefruktning på godt norsk. Det hele begynte på gården hjemme som barn.

– Jeg vokste opp på gård med kyr, og da jeg skulle søke på høyere utdanning, falt valget på to alternativer: veterinærstudier og naturforvaltning på Ås. Jeg hadde allerede kommet inn på Ås da jeg en dag sto og lesset gras til silo, og moren min kom ut. Hun hadde fått telefon fra Veterinærhøyskolen om at jeg hadde kommet inn der også. Bare si at jeg takker nei, sa jeg. Like etterpå kom hun ut og sa at hun hadde takket ja. Det er jeg glad for i dag, ler Elisabeth Kommisrud.

 

Spennende reise

Den erfarne veterinæren og forskeren har vært med på en eventyrlig reise i norsk husdyrproduksjon. Etter endt utdanning gikk turen til stilling som veterinær på Hedmarken, og deretter som kommuneveterinær i Meland kommune utenfor Bergen. Det ble mye arbeid med sau, ku og øyas eneste svinebesetning. i tillegg til smådyrpraksis.

– Det var en nyopprettet stilling, og jeg tror jeg skjemte dem litt bort. Plutselig kunne de få veterinær på timen der de tidligere måtte vente på dyrlege fra Bergen, forteller hun.

– Det var en flott tid, og jeg ble veldig godt mottatt. Men faglig sett var det ganske ensomt, reflekterer hun.

Men Hedmarken lokket, og Kommisrud søkte jobb som veterinærkonsulent i det som tidligere het Norsk Rødt Fe, og som i dag bærer navnet Geno. Der fikk hun ansvaret for sæddistribusjon og inseminører i store deler av Sør-Norge. På et tidspunkt ble hun stasjonsveterinær med ansvaret for oksene og sædproduksjonen.

Doktorgrad

– Jeg interesserte meg veldig for jobben og fikk interesse for forskning. På den tiden var det ikke nærings-PhD-ordningen som gjør det mulig å forske seg frem til doktorgrad mens man jobber, men i praksis var det akkurat det jeg gjorde, forteller Kommisrud. I 1996 tok hun PhD-graden i kunstig kryopreservering av oksesæd.

– Siden har jeg stort sett arbeidet med sæd og fruktbarhet hos husdyra våre, sier hun.

Og nettopp fruktbarhet er nøkkelen til suksessen til Norsk rødt fe eller NRF. Mens mange andre raser har problemer med fruktbarhet, var forskerne bak hybridrasen opptatt av å sikre god fruktbarhet allerede fra starten av. Det var ingen selvfølge, skal vi tro Kommisrud.

– Fruktbarhet og høy melkeproduksjon er to mål som er i konflikt med hverandre hvis man ikke tar hensyn til det i avlsarbeidet. NRF er god på begge deler, nettopp fordi det har blitt hensyntatt hele veien, sier hun. Den norske ordningen med helsekort for hvert dyr, der alle veterinærbehandlinger og sykdom blir registrert i en sentral database, var til stor hjelp i forskningen.

– Her har Norge hatt et stort fortrinn, fastslår Kommisrud.

 

Fra ku til svin

Fra Norsk Rødt Fe tok Kommisruds karriere en sving innom Norsvin, denne gang i en ren forskerstilling. Med svin er problemstillingene helt andre enn med storfe, forteller Kommisrud.

– Fordi cellemembranene i svinesæd har en annen fettsyresammensetning enn storfe, er det ikke enkelt å fryse dem ned. Vi gjorde mange forsøk på å få det til, men det gikk ikke å få gode nok resultater til industriell bruk. Når vi samtidig vet at sæd kan være bærer av smittsomme sykdommer, og når svinenæringen må benytte fersk sæd ved inseminasjon, så blir testing og prosedyrer for distribusjon veldig viktig, sier hun.

Men med et hjerte som banker for storfe, var veien tilbake til Geno kort. Det var tid for innovasjon. Sammen med et forskerteam sammensatt av folk fra ulike forskningsinstitusjoner begynte Kommisrud å se på metoder for å forlenge spermienes levetid. På den måten kunne vinduet for vellykket inseminering utvides, med tilsvarende gevinst for fruktbarheten.

– Sammen med SINTEF kom vi frem til en metode for å immobilisere spermiene i alginat, en slags gelé basert på alger. I kombinasjon med innfrysing til veldig lave temperaturer, viste det seg å fungere – og veien til SpermVital, der Kommisrud er forskningsleder ved siden av professorstillingen, var lagt.

– Denne teknologien har vist seg å fungere på storfe, svin, hest og sau, men med fokus på storfe der produktet er i markedet. SpermVital har vært en spennende reise, og i dag har vi kunder i en rekke land, forteller Kommisrud.

 

Laksemelke

I den samme perioden var professoren også med på eksperimenter som skulle komme til å revolusjonere lakseoppdrettsindustrien. Ideen var å benytte samme type teknologi for å fryse inn melke – hannlaksens svar på pattedyrenes sæd. På Kyrksæterøra gjennomførte teamet store eksperimenter som munnet ut i en vellykket teknikk.

– Når man kan fryse ned melke, gir det muligheter til mye mer aktiv avl på tvers av generasjoner. Laksen dør stort sett etter å ha gytt, og i naturen foregår derfor befruktning innenfor samme generasjon. Med vår nye teknikk var det mulig å krysse på tvers av fire generasjoner, og det hadde stor betydning, sier Kommisrud.

I 2013 fikk hun hel professorstilling ved Høgskolen i Innlandet. Ved siden av jobben i SpermVital forsker hun på prøverørsbefruktning – in vitro-fertilisering – og har flere spennende forskningsprosjekter i sving. Metabolomikk og epigenetikk står sentralt.

– Nå når DNA-sekvensering er kommet for fullt, er vi opptatt av å lete etter biomarkører – det vil si at vi søker etter sammenhenger mellom genomet og det som skjer «på overflaten», og som vi kan måle. Epigenetikk er endringer i genene som resultat av miljøpåvirkning, og er noe som man kan si ligger på toppen av DNA-analysen, forklarer Kommisrud.

Målet er hele tiden å forbedre fruktbarheten til de rasene vi benytter i matproduksjon. Bare små forbedringer har stor innvirkning på matproduksjon, økonomi og miljø.

– Internasjonalt er det stort fokus på dette området, og fremskritt kan ha enormt mye å si.

For andre med en forsker i magen har Elisabeth Kommisrud følgende råd: Nysgjerrighet og vilje til å tenke utradisjonelt er viktige egenskaper. Og så må du har stayerevne – forskning er ofte to skritt frem og ett tilbake. Og samarbeidsevne på tvers av disipliner er utrolig viktig – man får ikke ting til alene, til det er feltet for komplisert. Det er umulig å beherske alt, avslutter hun.

 

Professor Elisabeth Kommisrud trives godt i fjøset. Foto: Geir Olsen